Fra 1 til 48 hester

Kanskje var det møtet med denne sjarmøren som fikk meg til å øke fra en til 30 og nå til 48 hester. 

Jeg glemmer ikke min første kjøretime. Jeg kjører gjennom flott natur med en voksende samling av tilsynelatende tålmodige bilister bak meg. Jeg skimter et 60-skilt og sier fornøyd 

- åh, endelig lavere fartsgrense. 

Gjennom intercomen kommer det tørt fra passasjeren (aka kjørelæreren)

- du trenger ikke å kjøre enda saktere. Du kan jo bare fortsette å kjøre sakte.

Så var timen etterhvert over og jeg hadde funnet ut at to hjul var langt lettere å håndtere enn tre hjul. 

Neste time sier kjørelæreren noe om teoriprøven og jeg må innrømme at jeg ikke har tatt den ennå. Onsdagen etter våkner jeg passe tidlig, spiser en lett frokost, tar på meg en capribukse og Minnie Mus t-skjorte med gulldekor og tenker det får briste eller bære. Jeg kjører mot trafikkstasjonen og møter ei hyggelig dame i skranken.

- Bildet ditt er fra 2002. Det er ikke gyldig lenger så du må inn i boksen og ta nytt bilde. Ikke lov å smile lenger, sier hun. 

Jeg går motvillig inn i boksen vel vitende om at bildet fra 2019 aldri kommer til å bli like bra som det fra 2002. Etter noen forsøk går jeg tilbake til skranken.

- Du må ta nytt bilde. Kan ikke se ørene dine, sier damen.

- ok, så du skal ikke kunne se tenna, men må se ørene?

Jeg går oppgitt men munter tilbake og tar et nytt bilde før jeg går tilbake til skranken. 

- Dette er det verste jeg får til, sier jeg til henne.

Hun grubler litt over det jeg sier før hun ler og sender meg til teoriprøverommet mens hun ønsker meg lykke til og forsikrer meg om at det vil gå bra.

Jeg forsikrer tilbake at det ikke er rart det går nedenom og hjem med verden når det ikke er lov å smile lenger.

Mannen som møter meg ser veldig ordentlig ut. Det grå håret ligger velgredd på plass. Ikke et eneste hårstrå på ville veier. Uniformen hans har ikke en eneste skrukk og hans effektive måte å uttrykke seg på vitner om at det ikke er første gang han sender noen inn i prøverommet. Jeg må slå av mobilen og smartklokka må av. Kort sagt, alt som ikke er klær går inn i et låsbart skap. Den gang jeg tok teoriprøva for billappen fantes verken mobiler eller smarttelefoner. Man hadde nok hørt om mobiltelefoner, men smartklokke var et ukjent begrep. Trafikkreglene hadde heldigvis ikke endret seg stort og etter 30 minutter trykket jeg «Avslutt».

- Er du sikker på at du vil avslutte?, spør datamaskinen meg.

- pokker og, ikke gjør meg usikker nå da, svarer jeg og bekrefter at jeg vil avslutte.

Med et gratulerer, bestått, setter jeg meg i bilen, spiller Senorita og jubler forsiktig for meg selv.

Men veien er ennå lang før jeg kan galoppere 48 hester uten en gul vest og en følgesvenn på øret.

Det kan gå bra 😊